Hvor sentralt åndelig liv er i sjelesorg ser vi i Grevbo sin definisjon: «Kristen sjelesorg er å ledsage et menneske (eller flere) et stykke av livsveien i lys av Guds ord for å oppmuntre til å leve og til å tro» (2006: 508). Vektlegging av åndelig liv i sjelesorg ser vi også i Leif Gunnar Engedal sin artikkel «Guds hjerte menneskets sjel» (2000), hvor Engedal argumenterer for at menneskets livsvirkelighet (menneskets sjel) skal tydes, bearbeides og forvandles i møte med Guds hjerte (Guds skapende og forløsende gjerning).
Sjelesorg skal verken åndeliggjøres eller menneskeliggjøres. Som sjelesørger skal en være forsiktig med å trekke inn de åndelige perspektiver når en konfident ønsker å snakke om noe som oppleves rent menneskelig. Det er allikevel viktig å være seg bevisst at det alltid er en åndelig dimensjon i en sjelesorgsamtale, for Gud er til stede i sjelesorgrommet. Andre samtaler er mer spesifikt ut fra konfidentens åndelige liv, og i det følgende skal det kort nevnes sider ved troslivet med spesiell relevans for sjelesorg.
Kristen tro
Utsagnet «å være troende» har i senere tid fått en vid begrepsfylde. I økende grad har vi et flerreligiøst samfunn, og innenfor den kristne tro er det også et større mangfold. Før hadde kirken et monopol på innholdet i troen, men slik er det ikke lenger. På bakgrunn av et slikt trosmangfold kan det være nødvendig med noen få ord om hva som konstituerer en kristen tro.
Apostolikum, som er den mest brukte trosbekjennelsen, viser at vi tror på en treenig Gud. Gud Fader som skaper og opprettholder, Guds Sønn som frelser, og Gud Den hellige ånd, talsmannen som er hos oss. Det finnes mange trosretninger, kirkesamfunn og konfesjoner. Det er av underordet betydning for den kristne tro. Vi gleder oss over en dyp og god luthersk tradisjon, men kan også glede oss over at vi sammen med alle de hellige kan bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap (Ef 3,18–19).
Det sentrale i vår kristne tro sammenfattes i Joh 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Troen bygger på Guds initiativ, for så høyt har Gud elsket. Den bygger på Guds gjerning i Sønnen, at Jesus døde på korset, og troen har frelse som mål – å bli reddet fra fortapelse.
Å bli en kristen
Å bli en kristen er for mange som vokser opp i kristne hjem som en soloppgang, hvor lyset i økende grad blir synlig. For noen kommer en mer tidfestet overgang fra barnetro til en mer bevisst tro. Andre blir kristne gjennom en mer radikal omvendelse.
Å vende om, og å bli omvendt, er utfyllende begreper. Jesus sier «Vend om og tro evangeliet». I utsagnet «vend om» ligger det at vi av naturen er vendt bort fra Gud. Vi inviteres til en aktiv handling: «Vend om». Samtidig, det er Gud som handler ved sin Ånd i et menneskes omvendelse. I fortellingen om Nikodemus og behovet for at mennesket må bli født på ny, henvises det til Ånden som vinden som blåser. «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden» (Joh 3,8). Luthers lille katekisme sier det slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.
I sjelesorg kan vi med frimodighet innby til å vende om, innby til å ta imot Jesus som frelser og herre. Samtidig er det Gud ved sin ånd som virker i omvendelsen. Ønsker noen å bli kristen kan vi lede den søkende i en enkel frelsesbønn:
Jesus, jeg tror at du døde for mine synder og sto opp fra de døde. Jeg vil at du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg. Fyll mitt hjerte med Den hellige ånd.
Vi skal være forsiktige med å forvente en stor erkjennelse av egen syndighet eller rettferdiggjørelsen i Kristus på omvendelsestidspunktet. Dette vil komme i det kristne fellesskap og ved Den hellige ånds gjerning i den enkelte. Derfor er det viktig at de som tar imot frelsen får noen å gå sammen med – at det legges til rette for menighet, bibelgruppe og medvandrer.
Tvil og troskriser
Begrepet tvil har ofte negative konnotasjoner. På den annen side, tvil kan være både sunt og godt. Ikke minst er det naturlig å tvile, for troen er ment å vokse, så hvis vår tro, våre gudsbilder og vårt trosinnhold aldri utfordres, kan det være et tegn på manglende utvikling. Ja, kanskje et tegn på å ha stagnert i barnetroen, og at troen egentlig ikke betyr så mye for det livet en nå lever som voksen.
Bibelen viser at noen kom til Jesus med sin tvil, og at de på ingen måte ble avvist. «Jeg tror, hjelp meg i min vantro» (Mark 9,34) sa mannen som kom med sin sønn som var besatt. Kanskje det er apostelen Thomas som står for den mest kjente historien om tvil, en historie og et møte med Jesus som kan være fin å ta med inn i sjelesorgrommet. Ikke minst skal vi være klar over at konfidenter som kommer med sin tvil, viser en stor tillit til sjelesørger.
Tvil og troskriser er av eksistensiell art, det rører ved det dypeste i oss. Ikke minst når livet oppleves både urettferdig og vondt. I slike situasjoner kan tvil og kamp komme til uttrykk. «Gud, hvorfor sover du?» kan være et spørsmål fra dypet av et menneskes liv, og Gud tåler slike spørsmål. For sjelesørger er det ikke minst i slike sammenhenger viktig at sjelesørger selv lever nær Gud, og å forstå hvor konfidenten er, for å kunne gå sammen i det som oppleves vondt i troslivet. Selv om sjelesørgers oppgaver er begrenset, er det nettopp i møte med de store spørsmål at den kristne sjelesorg sin egenart, ikke minst en tro på at Gud er til stede i samtalen, er av stor betydning.
Åndelig liv – et liv i vekst
Gud elsker oss akkurat slik vi er, men han ønsker at vi skal bli mer lik Jesus. Vår vekst fra å være små barn til voksne mennesker kan være et bilde på den åndelige vekst. Bibelen sier: «Likevel kunne jeg ikke tale til dere som til mennesker som lever ved Ånden. Jeg måtte tale til dere som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne. Melk gav jeg dere, ikke fast føde, for det kunne dere ikke tåle. Ja dere kan det ikke ennå» (1 Kor 3,1–2). Åndelig veiledning, en samtaleform som er nært beslektet med sjelesorg, forsøker å se hvordan Gud virker i konfidenten som utgangspunkt for et åndelig liv i vekst.
Det er forventet at vi vokser i våre åndelige liv. Samtidig er det viktig at vi i sjelesorg er veldig klar over det faktum at vår frelse ikke bygger på åndelig vekst, men på Jesu forsoning på korset. Dette er viktig, for noen kan bli urolige i sin kristne tro fordi de opplever at de ikke vokser åndelig. Dette er en uro som selvfølgelig skal tas på alvor, men nettopp en slik uro kan også være et steg mot den åndelige vekst Gud ønsker å se i oss. Og nettopp her ligger det en mulighet til å ledsage et menneske et stykke av livsveien i lys av Guds ord, for å oppmuntre til å leve og til å tro (jfr Grevbo over).
Litteratur:
Andersen, Leif 2022 Gud, hvorfor sover du? og når Gud er taus. Lunde Forlag
Elstad, Gunnar «Om å bli en kristen» (artikkel)
Engedal, Leif Gunnar 2000 «Guds hjerte menneskets sjel» Tidsskrift for sjelesorg, 2-3:1994
Grevbo, Tor Johan S. Sjelesorgens vei 2006 Luther Forlag